Det virker kanskje selvfølgelig, men er det ikke. En som får oppholdstillatelse her i landet etter å ha søkt asyl, skal bo og leve i Norge. Det er staten som innvilger oppholdstillatelse, men som kjent er det ikke mulig å oppholde seg i Norge uten å bo i en kommune. Herfra er ingenting lenger en selvfølge.

UDI har satset målbevisst på å få ned saksbehandlingstidene i asylsaker, slik at de som har rett å bli i Norge raskest mulig kan komme i gang med et vanlig liv og integreringsprosess, og slik at de som ikke har rett til opphold, kan returneres så raskt som mulig. Den sistnevnte gruppen er en stor utfordring i seg selv, men det skal jeg la ligge i denne omgang.

I dag bor det rundt 3500 personer i norske asylmottak som har fått innvilget asylsøknad. De har egentlig ingenting i asylmottakene å gjøre. Grunnen til at de fortsatt er der, er at de venter på at en kommune skal ta i mot dem. Mange kommuner gjør en god jobb med å bosette flyktninger. De gjør en viktig innsats for å få dem loset inn i det norske samfunnet gjennom jobb og utdanning. Problemet er likevel at kommunene samlet sett ikke tar imot det antallet som behovet tilsier.

Nylig sendte Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) ut en anmodning til kommunene om å ta imot 2000 ekstra i år, utover det man tidligere har anmodet om. Foreløpig har det bare ført til rundt 200 ekstra kommuneplasser.

Det er helt opp til den enkelte kommune å bestemme om de vil ta imot flyktninger, eventuelt hvor mange og i så fall hvem. Akkurat nå er hovedutfordringen at flere tusen flyktninger blir sittende i asylmottak fordi kommunene ikke tar imot mange nok. En ganske alvorlig tilleggsutfordring er at enkelte grupper som anses å være krevende å integrere blir boende ekstra lenge i asylmottak. Dette være seg på grunn av nasjonalitet, helsemessige behov eller andre forhold. Det er nettopp disse som har det største behovet for å komme raskt i gang med et vanlig liv og trenger særskilt hjelp til å klare overgangen til et liv i Norge.

For å kompensere kommunene økonomisk betaler staten et integreringstilskudd over fem år for hver flyktning de tar imot. Dette er ment å dekke de gjennomsnittlige kostnadene for kommunene. Det gis ekstra tilskudd for enkelte grupper, blant annet enslige mindreårige.

Kommunene har hver for seg gode forklaringer på at de ikke kan ta imot flere. De vil gjerne gjøre en best mulig jobb for flyktninger de allerede har tatt imot. Boligmarkedet har blitt vanskeligere, i hvert fall i pressområdene. Noen mener de ikke blir godt nok kompensert av staten, spesielt for vanskeligere grupper.

Uansett forklaringer, og gyldigheten av dem, gjenstår det faktum at Norge som nasjon taper på ikke å løse denne oppgaven bedre. Det koster, både menneskelig og økonomisk, å la flyktninger sette fremtiden på vent i asylmottak hvor det ikke er meningen at de skal være. Og ikke minst har det en langsiktig kostnad for Norge dersom integreringsprosessen kommer for sent i gang, etter en altfor lang passiviseringsperiode preget av stress og frustrasjon.

Det er på tide å diskutere om det er behov for helt nye virkemidler for å løse denne oppgaven. Både staten og kommunene har et ansvar for å finne bedre løsninger. Verken flyktningene eller det norske samfunnet er tjent med at situasjonen fortsetter som nå.