Når EU mottar fredsprisen er det verken på grunn av eller på tross av innvandringspolitikken. Likevel kan det være verdt å dvele litt ved nettopp innvandring og EU. Etter som hvordan man ser det handler dette både om bevegelser av mennesker innenfor EU og innvandring fra landene utenfor. En av EUs fire friheter handler om fri bevegelse av personer, altså at alle EU-borgere fritt kan jobbe og studere i et hvilket som helst EU-land. Men det gjelder altså bevegelser internt i EU (og EØS). Her i landet omtaler vi gjerne dette som en del av innvandringen. I EU er man, i hvert fall offisielt, opptatt av at dette ikke er ”innvandring”, men frie bevegelser innenfor et fellesskap.
Schengen-samarbeidet
Det viktigste EU har gjort som har betydning for innvandringen fra tredjeland, er etableringen av Schengen-samarbeidet. Denne delen av EU-samarbeidet omfatter de fleste medlemslandene unntatt Storbritannia og Irland, som har valgt å stå utenfor, og Bulgaria, Romania og Kypros, som ennå ikke har fått slippe inn. I tillegg er Norge, Island, Sveits og Liechtenstein med.
Schengen-samarbeidet betyr i korthet at personkontrollen på de indre grensene er borte og at man har felles yttergrenser. Det siste forutsetter også at man har felles visumpolitikk. Resultatet er Schengen-landene også har fått en felles utfordring når det gjelder å håndtere innvandringen, og da spesielt ulovlig innvandring og asylankomster. Schengen-samarbeidet blir ofte problematisert på flere måter. Noen er opptatt av at også kriminelle kan bevege seg friere, andre ser utfordringene ved at yttergrensene ikke beskyttes effektivt nok og at ulovlige innvandrere lettere kan bevege seg gjennom hele Europa. Det er også mange som ser på Schengen som en festning mot landene utenfor.
Tyrker i Nederland
En gruppe som særlig har fått bedre vilkår med Schengen er innvandrere som har lovlig opphold i Europa. Før Schengen måtte de søke visum når de skulle krysse en grense. En tyrker i Nederland som skulle besøke en slektning i Tyskland måtte altså oppsøke den tyske ambassaden og skaffe seg et visum. I dag er det bare å dra av gårde. Det er lett å glemme hvilken endring dette faktisk er.
Andre som har store fordeler av Schengen-samarbeidet er alle som bor i grenseområdene mellom medlemslandene. Danmark ble med blant annet for at det skulle bli lettere å passere grensen mellom Jylland og Nord-Tyskland der det også bor en dansk minoritet. Det skapte en tilsvarende kjedereaksjon i resten av Norden, da man vanskelig kunne se for seg at man skulle innføre passkontroll mellom nordiske land.
Dublin-forordningen
De åpne grensene i Europa har tvunget frem et sterkere samarbeid om asylpolitikken. Dels har det vært behov for felles regler for hvilket land som skal ha ansvaret for å behandle en asylsøknad, både for å sikre retten til å få behandlet søknaden i minst ett land og for å unngå såkalt ”asylshopping”. Dette skjer innenfor rammen av Dublin-forordningen, som Norge også har sluttet seg til. I tillegg har EU i flere år arbeidet for å utvikle et felles regelverk som setter minstestandarder for hvordan asylsøknader behandles og for hva slags mottaksforhold de skal tilbys. Selv om man her har fått til en del, er det fortsatt en lang vei å gå før man virkelig kan snakke om en felles politikk. Dessuten er det ikke alle land som følger opp sine forpliktelser, noe Hellas er et eksempel på.
Asylstøttekontor
For å styrke det praktiske samarbeidet, og ikke minst støtte de landene som utsettes for et særlig press, har EU nylig opprettet et asylstøttekontor der Norge er i ferd med å få en assosiert status. Bistand til blant annet Helles står der høyt på dagsorden. Her bidrar Norge direkte med egne midler som er en del av EØS-avtalen. Norge skal de nærmeste årene bruke 150 millioner kroner, med UDI som norsk part, på å bistå Hellas med å håndtere asylsøkere.
EU-samarbeidet har altså hatt betydning for innvandringspolitikken i Europa. Det har gjort livet enklere for mange mennesker samtidig som det har skapt nye utfordringer som bare kan løses gjennom politisk og praktisk samarbeid mellom landene.
Frode Forfangs blogg 
Fri bevegelse innen EU, mens muren rundt Schengen området er blitt enda høyere. Uavhengig av det enorme summer som har blitt avsatt til å overvåke de eksterne grensene for å beskytte EU mot illegal innvandring, har ikke Frontex’ misjon bidratt til å stanse tilstrømmingen av nye immigranter. EU’s immigrasjonspolitikk er delvis ansvarlig for at Middelhavet har blitt en massegrav. Den 15 desember i år druknet minst 18 flyktninger nær øya Lesbos da de prøvde å nå Hellas fra Tyrkia. Til tross for bedre kontroller har ikke immigrasjonen avtatt, den har bare tatt nye, farligere veier. I 2011 ble Hellas diskvalifisert av EU. Ingen flyktninger skulle bli tilbakesendt til helvete i Hellas men, det skjer fremdeles. Flestepartene av immigrantene som befinner seg i Hellas prøver å flykte til Italia, via Adriaterhavet. Ofte blir de tilbakesendt umiddelbart uten at de gjeldene bilaterale prosedyrene mellom Hellas og Italia blir respektert, uten at de har mulighet til å søke asyl i Italia, uten tilgang til tolk, og uten noen form for evaluasjon av deres sak og/eller sårbarhet.
Italia har på sin side respektert EU’s beslutning under Dublin II avtalen som anerkjenner Hellas som et usikkert land for flyktninger, og som forbyr tilbakesendelsen av flyktninger til Hellas. http://www.meltingpot.org/IMG/pdf/humancargo.pdf
Denne rapporten fra tyske Pro Asyl og Greek Council for Refugees beskriver situasjonen. De dokumenterer hvordan de italienske myndighetene ved havnene i Venezia, Ancona, Bari og Brindisi fortsetter å sende tilbake de flykningene som har klart ”å smugle seg vekk” fra Hellas, gjemt i lastebiler inni skipet. Ut fra denne rapporten kan vi forstå hykleriet til den italienske immigrasjonspolitikken, som offentlig respekterer menneskerettighetene, EU’s beslutning om at Hellas ikke lenger er ”sikkert” og som forbyr all retur til Hellas. At Norge skal bistå Hellas med å håndtere asylsaker er bra. Situasjonene der er mye mer prekær enn i Italia, men Italia kunne også trengt bistand. Tyskland har i enkelte tilfeller latt være å returnere flykninger til Italia. De fortsetter isteden asylsøknadsprosessen i Tyskland.
Jeg har personlig møtt afganere som har fått avvist oppholdtilatelse i Norge. Istedenfor å dra tilbake til Afganistan drar mange av dem til Italia. Hvordan er det mulig? Hvis de har fått avslag på oppholdtilatelse fra Norge, kan Italia da gi dem oppholdstillatelse?
Italia er flinke til å gi flyktningstatus, men det hjelper lite hvis de ikke har et tilstrekkelig mottakerapparat. Om to uker stenger de provisoriske mottakssentrene som i sammenheng med “Emmergenza Nord Africa” har hospitert mer enn 17.500 flyktninger til dags dato. Den virkelige risikoen er at, fra 1. januar vil de fleste av disse menneskene havne på gaten uten å ha tilgang til en reell integrering, og uten en juridisk status. Den 31 desember avsluttes nemlig unntakstilstanden som ble vedtatt den 12 februar 2011 da flykningsstrømmen økte betraktelig som en følge av de politiske omveltningene i Nord-Afrika. Flesteparten av disse befinner seg provisoriske mottakersentre som ble opprettet ad hoc over hele Italia.
Bare i Roma det til dags dato 1743 personer som står på ventelistene til de offisielle mottakssentrene, (Il Sistema di protezione per richedenti asilo e rifugati) (SPRAR). Regjeringen har lover 702 nye plasser, men d.v.s. at den 1 januar er det er fremdeles 18.541 uten tak over hodet. I tillegg er den regionale regjeringen i Lazio blitt oppløst på grunn av en korrupsjonsskandale. Offisielt regionalt og nasjonalt nyvalg er ikke før i februar.
Gry Houeland, Medici per i Diritti Umani (MEDU), Roma