Å få et avslag på asylsøknad etter å ha investert masse i form av penger, krefter og fremtidshåp for å komme til Norge, kan oppleves som et enormt nederlag. Drømmer om en ny og bedre fremtid blir knust. Selv om de ikke fyller kravene for asyl, kan de ha sterke personlig grunner til å forlate hjemlandet. Derfor er det ikke så vanskelig å forstå den enkelte som klamrer seg til et håp om at det likevel skal ordne seg til slutt. Og nettopp dette lille håpet gjør at mange blir i landet så lenge de kan, selv om de har fått avslag.

Når er et avslag i en asylsak endelig? Systemet er slik at UDI behandler en asylsøknad i første instans. Blir det avslag der kan man klage og få saken prøvd hos Utlendingsnemnda (UNE). Hvis også UNE avslår, er saken endelig avgjort og søkeren har plikt til å forlate landet.

Virkeligheten er også at noen faktisk får omgjort et endelig avslag. Det gjelder riktignok et lite mindretall og skjer oftest dersom forholdene i hjemlandet endres etter at asylsaken er behandlet. Noen får også omgjort vedtaket av for eksempel helsemessige grunner eller på grunn av barns tilknytning til Norge. Dette tenner kanskje et ørlite håp hos andre.

Forstår ikke konsekvensene
Det har bredt seg en oppfatning om at et endelig avslag ikke er endelig, men starten på en ny prosess. Noen tenker at det er da den virkelige ankeprosessen egentlig starter. Jeg har selv møtt mange med endelig avslag som helt tydelig ikke har tatt inn over seg hva det innebærer. Konsekvensene av dette er store. Tusenvis av mennesker oppholder seg fortsatt i mottak til tross for at de har et endelig avslag. I tillegg er det en god del som oppholder seg ulovlig andre steder i Norge.

”Men myndighetene kan jo bare sette dem på et fly og sende dem ut av landet”, er det noen som sier. Så enkelt er det langt ifra. Uansett hvilken innsats man skulle sette inn på å få til flere returer, er det i praksis så komplisert at svært mange vil kunne bli her på ubestemt tid hvis de bestemmer seg for det. Ofte har man ikke sikker identitet, og enda mindre identitetsdokumenter. Norge er i stor grad prisgitt hjemlandets og den enkelte persons samarbeidsvilje.

Uansett mange avslag
I asylsakene må man skille mellom to ting. Det ene er hvor mye som skal til for å få beskyttelse i Norge. Hvor trangt skal nåløyet være? Når politikken for dette er bestemt, blir spørsmålet hvordan man sørger for at vedtak får konsekvenser. For det vil uansett være mange som får avslag.

Søkere som får avslag og ikke returnerer hjem, lever i de fleste tilfeller i et forgjeves håp og setter livet og fremtiden på vent. Resultatet er enda større frustrasjon og store psykiske belastninger.

Vi hører av og til noen si at de har ventet flere år på å få svar. Da er det nok ikke svar på søknaden man egentlig mener, men et positivt svar. UDI bruker nå relativt kort tid på de aller fleste asylsøknader, vi snakker om noen få måneder for det store flertallet. Klageprosessen tar en del mer tid. Men de som har oppholdt seg flere år i asylmottak, har gjerne fått endelig avslag for lenge siden. De har bare ikke tatt konsekvensen av det.

Hvordan realitetsorientere
Her er vi ved kjernen av en av de største utfordringene utlendingsmyndighetene står overfor. Hvordan skal vi tydelig nok informere og realitetsorientere mennesker med endelig avslag om at prosessen er over og hva det innebærer, samtidig som de behandles på en human måte?

I tillegg til at det er i Norges interesse at vedtak blir respektert og mennesker ikke oppholder seg her ulovlig, tror jeg også atskillig flere med avslåtte asylsøknader ville tatt konsekvensene og forlatt landet hvis de tidlig forsto på alvor at det ikke er noen fremtid for dem i Norge.