Når en utlending kommer til Norge, kan det av og til være en utfordring å vite hvem vedkommende egentlig er. Ikke alle land har ordentlige folkeregistre, falske identitetsdokumenter kan lett produseres eller ekte dokumenter lett kjøpes.
For bare 10-15 år siden var det lite oppmerksomhet om identitetsproblematikk. Dette har endret seg markant både i Norge og internasjonalt. Økt migrasjon fra land med svake sentralmyndigheter har bidratt til dette, sammen med terrortrussel og internasjonal kriminalitet. Asylsøkere utgjør den største utfordringen fordi de kommer spontant uten at identiteten er forhåndssjekket. Hvis en person dukker opp i Norge, oppgir noen personalia og sier at han/hun kommer fra Afghanistan eller Somalia, er det ikke enkelt for norske myndigheter å kontrollere identiteten. Vi kan gjennom intervju og språktester komme et stykke, men sikker identitet er vanskelig å fastslå.
Strengere sanksjoner
I dag legger utlendingsmyndighetene mye ressurser inn i å sjekke identitet og bakgrunn. Samtidig er det de siste årene kommet stadig strengere sanksjoner mot personer som oppgir falsk identitet eller som ikke samarbeider tilstrekkelig om å avklare identiteten.
Jeg tror vi bare må innse at det ikke er mulig å fastslå sikker identitet på alle utlendinger som kommer til Norge. Det er en konsekvens av den verden vi lever i. Mange land befinner seg i en annen virkelighet når det gjelder dokumenter og offentlige myndigheter, og jeg kan legge til korrupsjon.
Flere tiltak
Hva kan vi i Norge gjøre med dette for å ivareta våre interesser? Det finnes noen relativt enkle grep som kan bedre situasjonen vesentlig. Hvis vi ikke kan fastslå med sikkerhet hvem som kommer til Norge, har vi likevel mulighet til å låse identiteten når en person først har kommet hit, slik at det ikke vil være mulig å opprette flere identiteter på samme person. Dette er viktig ikke bare for politi og utlendingsmyndigheter, men også for mange andre samfunnsområder, som for eksempel banker, skattemyndigheter og i forhold til trygderettigheter, for å nevne noe. Det nye nasjonale ID-senteret har nylig foreslått flere tiltak som jeg lett kan slutte meg til, og som UDI også tidligere har tatt opp.
Det viktigste er lagring av biometriske kjennetegn, primært fingeravtrykk, av alle visumpliktige utlendinger som kommer til Norge. Da hindrer vi at en og samme person kan opprette flere identiteter i Norge. Asylsøkere må i dag avgi fingeravtrykk og disse sjekkes opp mot en europeisk database (Eurodac). Schengen-landene er nå også gradvis i ferd med å ta fingeravtrykk, som lagres sentralt, av alle som søker visum til Schengen. Dette fanger likevel ikke opp alle utlendinger som får opphold i Norge.
I fjor innførte Norge et Schengen-oppholdskort som utstedes til alle som får oppholdstillatelse i Norge og som kommer fra et land utenfor EU/EØS. Det tas fingeravtrykk som lagres i kortet. Men fingeravtrykkene lagres ikke i noen sentrale database. Dermed er det fortsatt mulig for en person å operere med flere identiteter i Norge. Dette bør endres.
Personvern
Hva med personvernet? Det vil alltid være en avveining mellom kontrolltiltak og hensynet til personvern, og tiltak bør ikke være mer inngripende enn nødvendig. I dette tilfellet mener jeg hensynet til identitetskontroll helt klart må gå foran, særlig også fordi dette heller ikke griper så sterkt inn i den enkeltes personvern. Sentral lagring av fingeravtrykk kan også ha fordeler for den enkelte utlending. Blant annet vil det ikke i samme grad være behov for personlig fremmøte hver gang et oppholdskort skal fornyes. Det gir også mulighet for å redusere andre kontrolltiltak.
Frode Forfangs blogg 
Det er ofte slik at prinsipielle personvernshensyn settes opp mot mer trivielle praktiske hensyn. Som i dette tilfellet der ubehaget ved å måtte møte opp for å fornyet oppholdskort (et forholdsvis trivielt ubehag) kan unngås ved at fingeravtrykkene lagres i en felles database. Hvem vil vel ikke si ja til å slippe et konkret og ubehagelig oppmøte, til prisen av litt mindre personvern, en pris som nesten aldri merkes? Jeg ser at det ikke trenger å være et problem så lenge denne databasen aldri blir tilgjengelig for politiet som en slags usual suspects-database, men vi vet egentlig bedre. Argumentasjonen om at livet hadde vært åh, så mye enklere hvis vi bare hadde gått med på det ene og det andre kan brukes helt til vi sitter der med et system som ikke bare kveler et fritt samfunn, men som kveler den frie tanken. Kanskje er det flåsete å si det sånn, men det trengs en prinsipiell vurdering. Vi vet mer en godt at utlendinger er villige til å gå med på ganske mange tiltak hvis det gir dem et litt enklere liv. Det betyr at de også er lette ofre for tiltak som andre ikke ville godtatt.
Hvordan kan da en person fra nevnte land, få bekreftet identitet? Aldri?
Hvor er din bekreftede identitet egentlig? Hvor er ditt fingeravtrykk i et sentralt register?
Det er flere svar på spørsmålet ditt, og jeg har kanskje bare flere spørsmål. Ett svar er at vi har et rettsstat med en lovgivning som allerede dekker misbruk av identitet. Det vil si at hvis jeg (som er norsk statsborger) skulle finne på å operere med en falsk identitet, og det ble oppdaget, så ville jeg bli straffet for det. Det samme gjelder for alle andre. Når man kommer til Norge og sier hvem man er, så bør man også knyttes til det navnet man oppgir. Om man får et dokument som også inneholder et fingeravtrykk, (eller kanskje enda bedre, en iris-scan, men det er fremtiden), og som man bruker i all videre kontakt med myndighetene, så har man kanskje en mindre inngripende løsning.
Jeg ser også at hvis målet er at vi til enhver tid skal ha full kontroll på alle som ikke er norske statsborgere, så er denne løsningen kanskje ikke tilfredsstillende, men så opererer jeg heller ikke ut ifra den ideen om at det er en fundamental rettslig forskjell mellom oss og dem. Jeg ser ikke hvorfor vi skal svekke personvernet for dem, men ikke for oss selv. Og mitt eget personvern holder jeg høyt.
Det er veldig synd at en persons etnisitet skal avgjøre om vedkommende er et bra eller dårlig menneske. Jeg er en person som kommer fra det krigsrammede Irak og har bodd i Norge i snart 14 år. Har fullført høyutdanning her, jobber i fast stilling i et yrke som er veldig viktig for hele det norske samfunnet og har to sønner som er født og oppvokst i Norge og er mye mer norske enn utenlandske. Vi føler oss og er veldig integrert i det norske samfunnet, og er sterkt knyttet til Norge. Tross alt dette kan jeg og mine barn ikke leve som en etnisk Nordman, bare fordi Gud har skapt meg i et land som var styrt av historiens verste tyrann.
USA klarte å styrte Saddam og ta slutt på hans tortur mot over 30 millioner av våre uskyldige folk, men Norge klarer ikke å være rettferdig mot ca. tusen irakere som har bodd og jobbet i Norge i så mange år og har blitt en del av det norske samfunnet. Det som fysisk skiller oss fra nordmenn er bare et lite rødt pass, men for oss betyr dette lite passet forskjell mellom liv og død.
Til slutt vil jeg bare spørre deg en ting; hvordan krever du av meg å oppdra mine barn å elske landet Norge og det norske flagget når faren deres har blitt behandlet av norske myndigheter på en urettferdig måte bare fordi han kommer fra et land der han og hans famille ble torturert i deres hjemland og han måte flykte til det som angivelig kommer til å være barnas hjemland?!
Jeg har faktisk levert tips til POL minst 10 tilfeller av falske ID på innvandre som befant seg i Norge. Det har ikke skjedd noe fra POL sin side. Personene går fritt i Norge og det merkes som de aldri har blitt kontaktet av POL etter tipsene ble levert. Hvordan kan man stole på POL når man har mistet alt tilliten da ? .. Jeg har da valgt å overse ulovlighetene og brydd meg ikke lenger om problemet