Få ting er mer ødeleggende for oppslutningen om asylordningen enn asylsøkere som begår kriminelle handlinger. Selv om antallet kriminelle asylsøkere er lite i forhold til det totale antallet asylsøkere som hvert år kommer til Norge, får de mye oppmerksomhet og skaper frykt for asylsøkere i sin alminnelighet. Fra UDIs side merker vi det særlig når det blir behov for å etablere nye asylmottak. Det er skapt et inntrykk av at asylsøkere er synonymt med kriminelle. Det er det overhodet ikke grunnlag for. De aller fleste oppfører seg bra.

Med unntak av samarbeidsprosjektet mellom politiet og UDI mot åpne rusmiljøer i Oslo, finnes det riktignok lite statistikk om kriminalitet blant asylsøkere. Men vi har et tett samarbeid med asylmottakene og lokalt politi, og har på den måten grunnlag for å danne oss et godt bilde av situasjonen. Det har vært utfordringer ved noen få mottak, særlig i storbyene. Det store bildet er likevel at det er få ordensproblemer, og at det stort sett er en god relasjon mellom mottak og lokalsamfunn.

Ikke stort antall
Selv om kriminelle asylsøkere ikke utgjør noe stort antall, kan de likevel gjøre stor skade, både direkte og gjennom å svekke oppslutningen om det å ta vare på mennesker som virkelig er på flukt. For øvrig dreier det seg ofte ikke om asylsøkere, men om personer som oppholder seg ulovlig i Norge etter å ha fått avslag på søknad om asyl. Eller de ber om asyl i det øyeblikket de blir tatt av politiet, selv om de kom til Norge av helt andre grunner.

Fra UDIs side har vi all interesse av at kriminelle som er asylsøkere eller uten lovlig opphold i Norge, blir sendt ut av landet raskest mulig. For å bidra til dette behandler vi asylsøknader fra denne gruppen i løpet av få dager dersom de ikke har behov for beskyttelse. Å få dem raskt ut av landet kan likevel være en utfordring. Utsendelse av kriminelle er høyt prioritert i politiet. Men vi vet at tvangsretur i noen tilfeller er svært vanskelig eller umulig å få til. Hvis de kriminelle ikke samarbeider om å avklare identitet, og hjemlandets myndigheter ikke er veldig hjelpsomme, vil flere kunne bli i Norge på ubestemt tid. Det er svært uheldig, samtidig som det ikke finnes enkle løsninger på dette problemet.

Hva kan gjøres?
Av og til er det personer som har vært gjennom asylsystemet, men som fortsatt oppholder seg her og bedriver kriminell virksomhet og som oppleves som en trussel mot omgivelsene, særlig hvis de også er utagerende. Fra UDIs side har vi undersøkt hva som er mulig å gjøre for å stoppe dem. Utfordringen er at disse menneskene ofte ikke er tatt for alvorlig nok kriminelle handlinger til å bli fengslet i lengre tid. Noen er psykisk ustabile, men ikke syke nok til å plasseres i tvungent psykisk helsevern. I disse sakene blir det gjort store anstrengelser fra politiets side for å få dem ut av landet, men noen ganger er det rett og slett ikke mulig å få det til. Hva gjør vi da?

UDI undersøkte for noen år siden om det kunne være mulig å gå til frihetsberøvelse i slike saker. Det vil si saker der personen utgjør en risiko for omgivelsene kombinert med ulovlig opphold, og retur til hjemlandet kun handlet om den enkeltes samarbeidsvilje. Da ville i så fall frihetsberøvelsen kunne opphøre i det øyeblikk den det gjaldt selv valgte å samarbeide om utreise. En slik mulighet kunne prinsipielt ha mye for seg. Det handler rett og slett om å opprettholde respekten for asylordningen. Og ingen ville med en slik ordning bli fengslet hvis den enkelte var villig til å forlate landet slik vedkommende har plikt til.

Internasjonale forpliktelser
Dette forslaget ble i samarbeid med Justisdepartementet vurdert opp mot internasjonale forpliktelser Norge er bundet av. Både den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og EUs returdirektiv (som Norge er del av gjennom Schengen-samarbeidet) legger begrensninger på Norges handlefrihet. EMK gir blant annet adgang til frihetsberøvelse av utlendinger «som det treffes tiltak mot med sikte på utsendelse eller utlevering». Det forutsettes da en aktiv prosess fra myndighetenes side for å få til retur. Returdirektivet til EU setter enda strengere krav. Det er også mulig å fengsle i en kortere periode hvis det er nødvendig for å avklare identitet, en mulighet norsk politi også bruker. Hovedkonklusjonen er likevel at det internasjonale regelverket legger sterke begrensninger på fengsling på grunn av ulovlig opphold der det ikke er konkrete utsikter til retur.

Selv om vi isolert sett gjerne kunne ønske at det internasjonale regelverket ga oss noe mer handlingsrom, skal vi likevel være glade for at internasjonal rett slår sterk ring om menneskerettighetene. Det er mange krefter i mange land som utfordrer disse rettighetene.

Ikke maktesløse
Dette betyr likevel ikke at Norge er fullstendig maktesløse. For det første kan politiet fortsatt straffeforfølge kriminelle utlendinger med ulovlig opphold på samme måte som alle andre som begår kriminell virksomhet. Dessuten er det relativt nylig kommet en bestemmelse i utlendingsloven som gjør det mulig for politiet å pålegge en utlending meldeplikt eller bestemt oppholdssted, blant annet på grunnlag av kriminelle forhold. Brudd på meldeplikt eller bestemt oppholdssted kan gi grunnlag for fengsling.

For det andre kan vi fra UDIs side fortsette å sørge for at åpenbart grunnløse asylsøknader avslås i ekspressfart og at disse søkerne dermed raskt mister en del av de rettighetene de har som asylsøkere. Det siste har en klar effekt ved at Norge i mindre grad enn mange andre europeiske land får grunnløse asylsøknader. I enkelte andre europeiske land har grunnløse søknader bidratt til å overbelaste asylsystemet.

Tett samarbeid med politiet
For øvrig er UDI opptatt av å ha et tett samarbeid med politiet i saker der utlendinger, enten det er asylsøkere eller andre, bedriver kriminell virksomhet. I slike saker skal vi ikke ha køer. Resolutt handling, der det er mulig, er regelen.

Når alt dette er sagt, er det likevel viktig å huske på at asylsøkere ikke er en dominerende gruppe blant utlendinger som begår kriminalitet i Norge. Tre nasjonaliteter skiller seg ut i statistikkene, nemlig polakker, litauere og rumenere. Knapt noen av disse søker asyl. For sikkerhets skyld legger jeg til at de aller fleste som kommer til Norge fra de tre nevnte landene er lovlydige og bidrar positivt i det norske samfunnet.