Det verserer mange feiloppfatninger om hva som kreves for å returnere utlendinger som oppholder seg ulovlig i Norge. Retur er en av de mest krevende utfordringene for utlendingsforvaltningen, ikke bare i Norge, men i alle europeiske land. Det finnes ingen enkle løsninger.

Her gjennomgår jeg seks vanlige myter om retur.

Myte 1: Mange utlendinger er ureturnerbare.
Så godt som ingen er ureturnerbare i den betydning at de ikke kan reise tilbake til hjemlandet hvis de aktivt samarbeider for å få det til. Når mange likevel bruker uttrykket «ureturnerbar» menes det egentlig at norske myndigheter ikke er i stand til å returnere en person til hjemlandet med tvang. Men alle som oppholder seg ulovlig i Norge har selv en plikt til å forlate landet.

Det er en egen bestemmelse i utlendingsforskriften (§8-7) som på en del vilkår gir mulighet til oppholdstillatelse dersom det er praktiske hindringer for retur som den enkelte selv ikke rår over. Det er et vilkår at den det gjelder selv har bidratt for å prøve å gjøre retur mulig. Denne bestemmelsen har svært sjeldent blitt aktuell.

Myte 2: Retur er kun et spørsmål om innsats og vilje fra norske myndigheters side.
Når det er nødvendig å bruke tvang for å få returnert noen til hjemlandet, er hovedutfordringen at hjemlandet må samtykke til å ta imot den som skal returneres. Da krever hjemlandets myndigheter som regel at Norge kan dokumentere hvem personen er, og i det minste at vedkommende er borger av landet. Hvor lett dette er, varierer fra land til land. Det er ikke bare å «sende dem ut». Mennesker kan smugles inn i Norge, men den norske stat kan ikke smugle dem tilbake til hjemlandet. De må ha reisedokumenter og returen må skje i ordnede former. Dessuten finnes det land som ikke godtar tvangsreturer. I tillegg er det flere land som setter begrensninger.

Dette betyr selvsagt ikke at norske myndigheters innsats er uten betydning. Det er mulig å få til enda flere returer gjennom målrettet arbeid. Men det er krevende.

Myte 3: Det er avgjørende at Norge får på plass flest mulig returavtaler.
Returavtale er ingen forutsetning for å returnere noen med tvang. I virkeligheten er alle land forpliktet etter folkeretten til å ta tilbake egne borgere. I prinsippet skulle derfor returavtaler være unødvendige. Dessuten betyr ikke en returavtale at retur er enkelt. Norge har returavtale med mange land. Likevel er det utfordrende å få til returer til flere av disse landene. Eksempelvis inngikk Norge en returavtale med Etiopia i mars 2012. Foreløpig har det ikke vært mulig å gjennomføre en eneste tvangsretur i henhold til denne avtalen. Andre land som vi har returavtale med legger begrensninger på antallet som kan returneres. Eller de legger andre praktiske begrensinger som gjør retur vanskelig. På den andre siden finnes det land som Norge har tvangsreturnert mange til selv det ikke er inngått noen returavtale. Jordan og Nigeria er eksempler på slike land.

Det betyr ikke at returavtaler er uviktige. I mange tilfeller bidrar slike avtaler til å legge til rette for returer som ellers ville vært vanskeligere å gjennomføre. Når den som skal returnere ikke samarbeider, handler dette til syvende og sist om det enkelte lands vilje til å ta imot egne borgere. I mange land er dette en politisk belastning. En av grunnene til det er at både landenes myndigheter og mange av innbyggerne er tjent med at en del av deres egne bor og jobber i vestlige land og kan sende sårt tiltrengte penger tilbake til hjemlandet.

Myte 4: Det er ikke mulig å returnere fordi det er farlig å oppholde seg hjemlandet.
Spørsmålet om hva den enkelte risikerer ved retur til hjemlandet står helt sentralt i vurderingen av asylsøknaden. Hvis søknaden er avslått, betyr det at norske myndigheter har kommet til at det ikke er risiko for forfølgelse eller annen umenneskelig behandling slik dette er beskrevet i norsk regelverk og gjennom Norges internasjonale forpliktelser. Når en person skal returnere er det altså vurdert i to instanser (UDI og Utlendingsnemnda) at retur til hjemlandet er forsvarlig.

Myte 5: Hvis man lar flere asylsøkere få bli i Norge, blir spørsmålet om retur et mindre problem.
Uten å ta stilling til hvor streng eller liberal politikken bør være, tror jeg det trygt kan slås fast at det uansett vil være mange som ikke fyller kriteriene for å få opphold i Norge. Returdilemmaene vil derfor alltid være der.

Myte 6: Asylsøkere med avslag kan velge frivillig retur
Dette er strengt tatt ikke en myte, men snarere noe som trenger en nyansering. Uttrykket «frivillig retur» knytter seg til en ordning norske myndigheter har fått til i samarbeid med International Organization for Migration (IOM), som innebærer at en person som oppholder seg ulovlig i Norge, kan søke om å returnere til hjemlandet i regi av IOM. Ordningen inkluderer også en reintegreringsstøtte som beløpsmessig er gradert etter hvor lang tid det er gått siden avslag på asylsøknaden. Rask retur gir høyere støttebeløp.

Uttrykket «frivillig retur» tilslører likevel noe vesentlig, nemlig at retur slett ikke er noe man står fritt til å velge. Har man fått avslag på asylsøknad, eller av andre grunner oppholder seg i Norge ulovlig, har man plikt til å forlate landet.