Det er en kjent sak at mange asylsøkere sliter med psykiske problemer i større eller mindre grad. Dette dreier seg om mennesker på flukt og som på alle måter befinner seg i en vanskelig livssituasjon. Ikke bare kan de ha med seg traumatiske opplevelser fra hjemlandet. De har også gjort et oppbrudd og befinner seg i en slags livsmessig unntakssituasjon uten sitt vanlige nettverk rundt seg. Dessuten vet vi at usikkerhet om fremtiden er en ekstra stor belastning. Debatten etter drapstragedien i Årdal kan likevel skape inntrykk av at det finnes mange «tikkende bomber» i asylmottakene rundt om i landet, og at det hele handler om å identifisere disse.

Jeg er ingen ekspert på psykiatri, men jeg vet såpass at psykiske lidelser langt fra er ensbetydende med ustabil og voldelig adferd. Det har vært antydet at så mange som halvparten av alle asylsøkere lider av psykiske plager i noen grad. Med tanke på at det bor over 16 000 mennesker i asylmottakene våre og at det i løpet av de siste ti årene er over 100 000 personer som har søkt om asyl i Norge, går det bemerkelsesverdig bra, selv om det er en mager trøst når vi står overfor tragedier som den i Årdal.

Ifølge Folkehelseinstituttet er det i befolkningen i den vestlige verden mellom 10 og 33 prosent som har hatt en psykisk lidelse de siste 12 månedene. Man regner med at den norske befolkningen ikke skiller seg spesielt ut. Det vanligste er angst- og depresjonslidelser. Også mange asylsøkere har slike lidelser. I tillegg vil det i denne gruppen også være flere med posttraumatiske stresslidelser knyttet til opplevelser i hjemlandet.

Kapasitetsproblemer
Det er det vanlige helsevesenet som har ansvaret for helsetilbudet til asylsøkere slik det er for den øvrige befolkningen. Samtidig vet vi at psykiatrien har kapasitetsproblemer. Derfor har UDI etablert egne omsorgstilbud for de med de mest alvorlige lidelsene, som ikke er i stand til å klare seg på egen hånd i asylmottakene. Innenfor mottakssystemet har vi derfor fem såkalt forsterkede avdelinger rundt om i landet, med for tiden til sammen rundt 100 plasser. Bruken av navnet «forsterket avdeling» kan kanskje skape inntrykk at dette er avdelinger som er sikkerhetsmessig forsterket. Det er det ikke. Det handler om et forsterket omsorgstilbud. Dette er avdelinger som i motsetning til vanlige asylmottak har døgnbemanning, inkludert psykiatrisk sykepleier.

For beboere i mottak som har en adferd som gir grunn til uro for sikkerheten til øvrige beboere, ansatte og samfunnet rundt, har UDI en ordning med særskilte bo- og omsorgsløsninger. De det gjelder blir da bosatt i egne boliger med kvalifisert døgnbemanning. For tiden er det 16 beboere innenfor dette tilbudet.

Avlaster helsevesenet
Som dette viser har UDI etablert egne tilbud på siden av det vanlige offentlige tilbudet, nettopp i en erkjennelse av at beboere i asylmottak ikke i tilstrekkelig grad ville blitt fanget opp ellers. Selv om UDI formelt sett ikke har noe ansvar for asylsøkeres helsetilbud, avlaster vi likevel det øvrige helsevesenet på denne måten.

Hvis vi antar at flere tusen beboere i asylmottak har en eller annen form for psykisk lidelse, sier det seg selv at terskelen for å bli fulgt opp av tiltak er høy. I debatten om eventuell psykiatrisk screening av alle asylsøkere som kommer til landet, er det to spørsmål vi bør tenke over. Det ene er kapasiteten til å gjennomføre selve screeningen når det kommer mellom 30 og 50 nye asylsøkere til Norge hver eneste dag. Jeg antar at hver screening vil ta noen timer å gjennomføre. I tillegg til kapasitet på psykiatrisk helsepersonell, vil dette også kreve godt kvalifiserte tolketjenester, som allerede er en presset ressurs.

Hvordan følge opp?
Det andre spørsmålet vi bør tenke over, er hva vi gjør med de lidelsene som i så fall ville bli avdekket. Vil Norge være i stand til å følge opp disse? Jeg vil anta at mange asylsøkere med middels alvorlige diagnoser ikke ville ha en sjanse til å nå opp når helsevesenets ressurser skal prioriteres. Uansett finnes det ifølge ekspertisen ikke gode screeningmetoder som er egnet til å avdekke om en person kan være farlig. Det er først og fremst tidligere adferd som kan gi en slik indikasjon.

Da vi i etterkant av tragedien i Årdal gjennomgikk saken til den antatte gjerningsmannen, så vi at han hadde oppgitt psykiske plager og generelt dårlig helse i den første samtalen med politiet. I klagen oppga han helseproblemer som begrunnelse for ikke å bli sendt tilbake til Spania etter Dublin-forordningen, noe som for øvrig ikke er uvanlig. En slik anførsel vil normalt aldri nå frem når det dreier seg om tilbakeføring til et annet europeisk land. I seg selv utløser det heller ingen annen oppfølging hvis vedkommende ellers ikke fremstår med en adferd som vekker bekymring. Den aktuelle personen hadde ikke på noe tidspunkt før drapene i Årdal en adferd som gjorde det naturlig å vurdere særskilte tiltak. Burde informasjonen han ga vært videreformidlet? Asylsøkere i Dublin-prosedyre har uansett ikke rett til annet enn akutt helsehjelp. Og det fremkom ikke opplysninger som indikerte sikkerhetsrisiko. Blir saksbehandlere derimot oppmerksom på forhold knyttet til asylsøkere som kan innebære en trussel mot liv og sikkerhet, er det gjeldende rutine at mottakene skal varsles.

Går gjennom rutiner
Det er lett å forstå at man etter en tragedie som den vi nå har opplevd, leter etter alt som kunne vært gjort for å hindre det som skjedde. Også fra UDIs side går vi gjennom rutiner og systemer for å se om det er noe vi kan forbedre. Det er all grunn til å tro at vi vil finne noe, uten at det nødvendigvis vil kunne hindre lignende tragedier i fremtiden. Samtidig er det viktig å ha et realistisk forhold til hva som er akseptabel risiko og hva som totalt sett er den riktigste bruken av ressurser og virkemidler. Dette er det gjerne lettest å vurdere når man har fått tragedien litt på avstand.