Vi er heldige som bor i et land der vi har et pass som gir oss frihet til å reise stort sett hvor vi vil. Selv om vi trenger visum til en del land, er det lett å få. Og ingen land vil stenge nordmenn ute av frykt for ukontrollert og ulovlig innvandring.

Det er nettopp behovet for å regulere innvandringen som i dag er hovedbegrunnelsen for visuminstituttet, selv om det historisk også har ligget sikkerhetsmessige og utenrikspolitiske hensyn bak ordningen.

Felles Schengen-regler
Etter at Norge i 2001 ble med i Schengen-samarbeidet, er ikke lenger visum et rent nasjonalt anliggende. Det er i Schengen-samarbeidet det avgjøres hvilke land som trenger visum og hvilke grunnleggende kriterier som gjelder for å få et visum. Grunnen er at den indre grensekontrollen mellom Schengen-landene er bortfalt og at landene dermed har en felles yttergrense mot land utenfor Schengen.

Når noen får visum til Norge får de samtidig visum til hele Schengen-området, og det kan være gyldig for maksimum 90 dager i en periode på 180 dager, avhengig av formålet med reisen. Det er utenriksstasjonene som behandler de aller fleste visumsøknadene. Bare et mindre antall tvilssaker, samt klagesaker, behandles av UDI.

Ideelt sett hadde det vært best om alle verdens innbyggere kunne reise og besøke de landene de ønsket. Slik er det altså ikke. Verst er det for mennesker som har familie og venner i andre land men som likevel ikke fritt kan reise dit for å besøke dem. Kommer man fra et land der utvandringspotensialet erfaringsmessig er stort, kan det være vanskelig å få visum. Aller vanskeligst er det hvis man kommer fra land hvor det foregår krig og konflikt. Når en visumsøknad behandles vurderes både generelle og individuelle forhold. Det hele koker ned til en vurdering av risikoen for at søkeren ikke har til hensikt å returnere til hjemlandet etter endt visumperiode. Men i totalvurderingen tas det også hensyn til om formålet med reisen er tungtveiende.

Land med fargekoder
For å forenkle kommunikasjonen om hvor lett eller vanskelig det er å få visum, har UDI delt inn de visumpliktige landene i fire fargekoder. Borgere fra grønne land, eksempelvis Russland og Kina, vil lett kunne få visum fordi det erfaringsmessig er lite misbruk. Visum blir nesten alltid innvilget, og kontrollnivået er lavt. I gul gruppe (land som for eksempel Hviterussland, India og Egypt) foretas det noen flere individuelle vurderinger. Mange vil få visum, men ikke alle. Neste nivå er oransje gruppe (inkluderer store deler av Nord-Afrika og land som Pakistan og Iran), hvor det er vanskelig å få visum med mindre man skal besøke nær familie (foreldre, barn, søsken) eller har andre sterke grunner for besøk. Aller vanskeligst er det hvis man kommer fra et land i rød gruppe. Her er typiske «asylland» som for eksempel Somalia, Eritrea, Afghanistan og Irak. Det skal mye til for å få visum hvis man kommer fra de røde landene.

Saklig forskjellsbehandling
Noen vil kanskje mene at dette systemet er diskriminerende. På en måte er det riktig. Det er en forskjellsbehandling basert på hvilket land man kommer fra. Men det er en forskjellsbehandling som er godt begrunnet. At dette er en saklig og akseptabel forskjellsbehandling, har vi fått bekreftet fra Likestillings- og diskrimineringsombudet i forbindelse med en klage. Visum er det viktigste virkemiddelet vi har for å regulere innvandringen. Det er slett ingen overdrivelse å si at Norge og Europa ville opplevd en betydelig ukontrollert og ulovlig innvandring hvis det ikke var for at det stilles krav om visum. At mange er villige til å betale høye summer og risikere liv og helse for å ta seg inn i Europa, viser dette tydelig.

Turisme
Samtidig er det viktig å legge til rette for at mennesker som ønsker å besøke Europa, og som man ikke mistenker for å misbruke visumordningen, lett kan få visum. Det er noe alle er tjent med. For eksempel får Norge en økende turisme fra land som Kina og Russland. Særlig fra Kina har turismen økt kraftig i takt med voksende velstand. Derfor vil også norsk reiselivsnæring dra fordeler av at behandlingen av visumsøknader håndteres på en måte som ikke hindrer turismen.

Og de aller fleste visumsøkere, globalt sett, får visum, hele 96 prosent i fjor. Men det er store forskjeller mellom land. Fra de to klart største visumlandene, Russland og Kina, fikk så godt som alle søkere innvilget visum. Nesten to tredjedeler av alle visa som ble utstedt av norske myndigheter i fjor, ble gitt til russere og kinesere. Det finnes også land der flertallet får avslag. Der er det også færre som søker, blant annet fordi man vet hvor vanskelig det er.

Fingeravtrykk
Schengen-landene har de siste årene gjort mye for å øke kontrollen med de som kommer til Europa på visum. Hensikten er ikke å gjøre det vanskeligere å få visum, men å få bedre kontroll på identiteten til de som kommer hit. Det viktigste tiltaket er at det skal tas fingeravtrykk av alle som søker visum til Schengen-området. Fingeravtrykket blir lagret i en sentral europeisk database, kalt VIS. Dersom en som er kommet på visum senere blir påtruffet på grunn av ulovlig opphold, kriminelle handlinger, eller ved søknad om asyl, blir identiteten umiddelbart kjent og myndighetene vil ha tilgang til kopier av identitetsdokumenter. Det vil gjøre eventuell tvangsretur til hjemlandet vesentlig enklere.

Mer treffsikker
VIS gjør det også lettere å få oversikt over hvilke grupper som misbruker visumordningen. Det betyr i neste omgang at myndighetene i Schengen-landene får et bedre grunnlag for både å gi og avslå visum. Sannsynligvis vil VIS-systemet gjøre at det for enkelte grupper blir lettere enn før å få visum.

VIS er blitt gradvis innført fra 2011 og omfatter i dag blant annet visumsøkere fra Midt-Østen og Afrika. I løpet av neste år skal systemet etter planen være gjennomført i alle land.

Visum kommer til å forbli et viktig innvandringsregulerende virkemiddel. Vår oppgave er å bidra til at visumordningen treffer best mulig, slik at den motvirker ulovlig innvandring, men samtidig legger minst mulig begrensinger på nødvendig og ønsket reisevirksomhet.