Er boligmangel hovedproblemet når kommunene skal bosette flyktninger? Jeg tviler på det.

Debatten om eventuell økning av antallet kvoteflyktninger fra Syria i år og neste år, har satt nytt fokus på kommunenes kapasitet til å bosette flyktninger. Helt uavhengig av hva Stortinget måtte beslutte når det gjelder antallet Syria-flyktninger, er bosettingen i kommunene allerede en flaskehals. Over 5000 personer med oppholdstillatelse venter i asylmottakene på å bli bosatt i en kommune. Stadig flere venter lenge.

Mangel på egnede boliger har vært fremhevet som en hovedgrunn til at kommunene ikke klarer å bosette flere. Av mange grunner mener jeg denne forklaringen ikke holder.

Tester boligmarkedet

UDI får ofte testet boligmarkedet når asylmottak skal etableres. Stadig flere mottak er desentraliserte, det vil si at mange av asylsøkerne bor i vanlige boliger i den kommunen mottaket ligger. Ofte vil flere asylsøkere dele bolig. Vår erfaring er at nye mottak finner boliger til 100-150 beboere i løpet av få uker etter at det er inngått en kontrakt med UDI om mottaksetablering. Selv i relativt små kommuner får man til dette.

På Finn.no legges det ut titusener av leieboliger hvert år. Ingenting i dette markedet tyder på at boligmangel er et problem. I denne sammenhengen er antallet som skal bosettes ganske lite.

Bergen har etablert en forsøksordning der flyktninger bosetter seg selv, riktignok begrenset til det antallet flyktninger kommunen har sagt seg villig til å ta imot. En erfaring er at problemet med boligmangel har vist seg å gjelde boliger i kommunal regi. Det private markedet får raskt fram mer enn nok boliger. De aktuelle flyktningene finner boligene selv. Langt flere kunne vært bosatt i Bergen hvis det ikke var satt et øvre tak.

Boligstandard

Jeg tror også mange kommuner stiller for store krav til boliger flyktninger skal bo i. I tillegg til at disse kravene gjør det dyrere å finne boliger, tror jeg også de kan ha en uheldig effekt på integreringen, selv om hensikten med god standard sikkert er det motsatte. Hvis en flyktning fra første dag i en kommune får en boligstandard som vedkommende ikke vil være i stand til å løfte den dagen han eller hun er i jobb og selvhjulpen, forsvinner en viktig drivkraft for å klare seg selv. De fleste som bor i Norge går gjennom en boligkarriere der man begynner relativt enkelt og så gradvis er i stand til å skaffe noe bedre etter hvert som man får egen inntekt og yrkeskarriere. Slik bør det også være for flyktninger. For eksempel tror jeg at flere kunne delt bolig de første årene.

En slik måte å tenke på vil også flyktningene være tjent med. Det er helt andre ting enn boligstandard som avgjør graden av integrering. Det er det deltakelsen i samfunnet, primært gjennom jobb og utdanning, som avgjør.