Enkelte har stilt spørsmål ved om myndighetene var godt nok forberedt på å håndtere den kraftige økningen i antallet asylsøkere vi har sett siden august. Det er selvsagt et helt relevant spørsmål å stille. Når det må etableres nye mottaksplasser i høyt tempo og midlertidige og improviserte løsninger må tas i bruk, er det en synlig illustrasjon på at det som har skjedd kom brått og overraskende.

Det er godt kjent at antallet asylsøkere svinger og at endringer kan skje raskt. Det som har skjedd i høst skiller seg likevel fra all tidligere erfaring. Hele Europa ble tatt på senga, ikke bare Norge. Det finnes mange analyser av hva som egentlig har forårsaket dette. Selv om det kommer asylsøkere fra flere land, er det situasjonen i Syria og nabolandene som har bidratt mest til den kraftige økningen.

Krigen i Syria har vart i over fire år, og flyktningkrisen har til nå først og fremst berørt nabolandene Tyrkia, Libanon og Jordan. Hvorfor reiser plutselig så mange flere til Europa akkurat nå? Sannsynligvis er det en kombinasjon av at situasjonen i nabolandene har nådd et bristepunkt og at flyktningene har begynt å miste håpet om å kunne vende hjem til et fredelig Syria i overskuelig fremtid.

Men tilbake til Norge. Kunne vi forberedt oss bedre? I så fall er et av spørsmålene hvorvidt vi i utgangspunktet burde hatt et apparat med større kapasitet til å møte det økte antallet asylsøkere.

Norge har siden 2010 hatt et relativt stabilt antall asylsøkere, mellom 9000 og 12 000 årlig. I fjor opplevde Europa en økning på 40 prosent, mens Norge på sin side hadde en liten nedgang. Det er altså ikke alltid en direkte sammenheng mellom det som skjer i Europa generelt og utviklingen for Norges del. Det var også lenge en tendens til at syrere ikke valgte Norge, selv om vi så en gradvis økning. De første fire månedene i år sank antallet asylsøkere til Norge ytterligere, og lå ved utgangen av april rundt 20 prosent under nivået for samme periode i fjor. Vi begynte på vårparten å tro at det kanskje kunne bli en nedgang i år, med en mulighet for at det kunne ende rundt 10 000. Nå ser det ut til å kunne bli det dobbelte.

Mottakskapasiteten tilpasses behovet og prognosene. Det er svært dyrt å ha mye ledig kapasitet over tid. Når det snur brått, må vi raskt bygge opp kapasiteten. Vi har en del opsjonsavtaler med operatørene som driver mottakene våre, som raskt skal skaffe oss ekstra mottaksplasser, og som nettopp tar høyde for slike situasjoner. Men dette har ikke på langt nær vært nok. Derfor har vi funnet midlertidige akuttløsninger i påvente av mer varige løsninger.

Er det ikke ekstra dyrt med midlertidige nødløsninger? Jo, definitivt, i en overgangsperiode. Men alternativet, som ville være å ha stor ledig kapasitet over lang tid, er veldig mye dyrere.

Det viktigste for asylsøkerne er at vi faktisk har klart å skaffe mottaksplasser til alle. I den ekstraordinære situasjonen vi har vært i, har vi også fått betydelig hjelp fra kommuner, statlige etater og andre gode krefter, også frivillige. Når alle møter situasjonen med velvilje, har det norske samfunnet mange ressurser å mobilisere.

Situasjonen har også avdekket svakheter som det ikke var tatt nok høyde for i forkant. Den mest sårbare delen av håndteringen har vært politiets registrering av nyankomne og koblingen mellom dette og det øvrige ankomstapparatet. Her har UDI og politiet skaffet seg ny erfaring som vi lærer av fortløpende. Korrigeringer og forbedringer gjøres nå hele tiden.

Når situasjonen har stabilisert seg er det særlig den helt innledende fasen, altså det første mottaket og registreringen, vi må ta en ordentlig gjennomgang av.