I Norge er hovedregelen at vi ikke godtar dobbelt statsborgerskap. Det ble slått tydelig fast i loven om statsborgerskap som trådte i kraft i 2006. Likevel viser statistikken et noe annet bilde. Av de over 13 000 som fikk innvilget norsk statsborgerskap i 2016, fikk nesten 60 prosent beholde sitt opprinnelige statsborgerskap, trass i hovedprinsippet om det motsatte. Loven åpner for så mange unntak fra hovedregelen at det ikke er fullt ut dekkende å si at vi opprettholder et prinsipp om ett statsborgerskap.

Et flertall på Stortinget har ønsket å få utredet spørsmålet om dobbelt statsborgerskap, og flere partier har tatt til orde for å endre politikken på dette området. Dersom det ender med å godta dobbelt statsborgerskap prinsipielt, vil Norge være det siste landet i Norden som gjør det, etter at Danmark åpnet for dette i 2015. Dette er en del av en bredere trend i Europa, der stadig flere land godtar dobbelt statsborgerskap. Norge er blant et fåtall land i Europa som skiller seg ut her.

Mange unntak fra hovedregelen
Men selv om loven fastholder prinsippet om ett statsborgerskap, er det altså mange unntak. Ifølge loven behøver man ikke å løses fra sitt opprinnelige statsborgerskap dersom det er rettslige eller praktiske hindringer, eller hvis det av andre grunner fremstår som et urimelig krav. Det kan for eksempel handle om at det er uforholdsmessig dyrt eller komplisert å frasi seg et annet statsborgerskap. I noen land mister man dessuten eiendomsretten hvis man ikke er statsborger. Det finnes også land der statsborgerskap er en forutsetning for arverett. Har man asylstatus kan man også få dobbelt statsborgerskap fordi man da ikke kan forutsettes å kontakte hjemlandets myndigheter for å bli løst fra statsborgerskapet. Forhold som kan gi unntak er det altså mange av, slik utfallet av sakene viser.

Også nordmenn berøres
Likevel er det mange enkeltpersoner som opplever at det norske regelverket står i veien for muligheten til å ha to statsborgerskap samtidig. Slik sett har hovedprinsippet fortsatt en effekt for noen. Det betyr at en del mennesker fra andre land som bosetter seg i Norge, må si fra seg sitt gamle statsborgerskap hvis de ønsker å bli norske. På samme måte berører dette direkte norske statsborgere som bosetter seg i andre land, for eksempel på grunn av ekteskap. Hvis disse søker og får innvilget statsborgerskap i sitt nye land, mister de automatisk sitt norske. Det er ikke et enkelt valg å ta.

Argumentene for og imot involverer spørsmål som lojalitet, tilknytning og integrering. Statsborgerskap kan ha stor praktisk betydning, men er også et spørsmål som berører følelser. Men uansett hva man måtte mene om de ulike argumentene, gjenstår det som et faktum at norsk regelverk ikke handler om å håndheve et konsekvent prinsipp. I stedet bygger det på et prinsipp som i virkeligheten er gjennomhullet av unntak. Og de siste årene har unntakene vært flere enn sakene som følger hovedregelen.

Reglene i tidligere hjemland avgjør
Slik det norske regelverket praktiseres, er det i virkeligheten reglene i det tidligere hjemlandet som avgjør om en som får norsk statsborgerskap samtidig kan beholde sitt opprinnelige. Dette har betydning for hvem som søker om norsk statsborgerskap. De fire største opprinnelseslandene for dem som i fjor fikk norsk statsborgerskap var Eritrea, Somalia, Afghanistan og Irak. Flere enn hver tredje nye norske statsborger i fjor kom fra et av disse fire landene. Nesten alle disse fikk også beholde sitt gamle statsborgerskap fordi de falt inn under ulike unntak. Også listen over de som måtte gi opp sitt tidligere statsborgerskap domineres av land med visumplikt til Europa og derfor begrenset reisefrihet. Folk fra slike land er ofte villige til å gi opp sitt opprinnelige statsborgerskap i bytte mot et norsk.

Noen grupper lar være å søke
Ser man på innvandringsmønsteret til Norge de siste 10-15 årene, er det imidlertid enkelte andre land som dominerer. Øverst på listen, med god margin til neste land, er Polen. Borgere fra Polen utgjør nå den klart største innvandrergruppen i Norge. De utgjorde imidlertid bare to prosent av alle som fikk norsk statsborgerskap i fjor. Den åpenbare forklaringen er at polsk statsborgerskap, som følge av EU-medlemskapet, er attraktivt og gir et pass med stor reisefrihet. De fleste er derfor ikke villige til å si fra seg sitt polske statsborgerskap for å bli norske, selv ikke om de har til hensikt å bli boende fast i Norge. Det samme gjelder andre fra EU-land eller andre vestlige land. Det er høyst forståelig. De aller fleste nordmenn som bosetter seg i andre land, for eksempel EU-land eller USA, velger på samme måte fordi de mister sitt norske statsborgerskap hvis de tar et nytt, slik reglene er nå.

I den grad man måtte mene at dobbelt statsborgerskap er et problem, har Norge allerede dette problemet i stort monn. Samtidig skaper dagens regelverk problemer for de mange som ikke får bli norske uten å frasi seg sitt gamle statsborgerskap. Og det skaper problemer for nordmenn som flytter ut og som ikke kan bli fullverdige borgere i sitt nye hjemland uten å gi avkall på sitt gamle.

Kanskje skaper vi som samfunn enda et problem, nemlig det at en del av dem som flytter til Norge, og som har til hensikt å bli boende her, ikke får den tilknytningen til Norge som et statsborgerskap gir. For det kan vel ikke være noen ulempe for Norge at flest mulig av dem som er fast bosatt her, og har til hensikt å forbli her, også er fullverdige borgere.