Vi står midt i en flyktningkrise som vi i mai 2022 ennå ikke kjenner omfanget eller varigheten av. Ikke siden 2015 har så mange søkt om beskyttelse i Europa og Norge. Selv om vi ikke kjenner fasit for Ukraina-situasjonen, har forsøkene på sammenligning allerede begynt. Det er noen likheter med 2015, men forskjellene er langt flere.

Både EU og Norge besluttet raskt at alle som flykter fra Ukraina har krav på midlertidig kollektiv beskyttelse, en ordning ment nettopp for massefluktsituasjoner i vårt nærområde. Oppslutningen om dette og støtten til de ukrainske flyktningene har vært usedvanlig stor og bred, til tross for at det potensielle omfanget for landene i Europa er vesentlig større enn tallene man så i 2015.

Europa er nærområde
Flere forklaringer på den brede støtten har allerede vært lansert. For det første skjer Ukraina-krigen i Europa. Nå er det vi som er nærområde, og i alle flyktningkriser er det naboland som tar den største byrden. Det har også vært svært lett å se hvem som blir angrepet. Det har bidratt til å forsterke sympatien for ukrainske flyktninger. At nesten 90 prosent av flyktningene er kvinner og barn bidrar i samme retning. Bredden i støtten har nok også sammenheng med at Ukraina oppfattes kulturelt som en del av Europa.

De tre største landgruppene som søkte beskyttelse i Europa i 2015 var syrere, afghanere og irakere. Disse tre nasjonalitetene utgjorde ca. to tredjedeler av alle som søkte asyl i Norge det året. Det som kjennetegner alle disse landene, er at de er preget av interne konflikter. For europeere flest kan konfliktene fremstå som kompliserte og uoversiktlige. Det påvirker sympatieffekten, selv om mange utvilsomt flykter fra en like farlig sikkerhetssituasjon som ukrainere. En annen stor forskjell er at 77 prosent av asylsøkerne i 2015 var menn.

2015-erfaringene skapte uro
Asylkrisen i 2015 traff ikke de europeiske landene likt. To tredjedeler endte opp i Tyskland. I forhold til folketallet var Sverige det landet som fikk suverent flest asylsøkere. De fleste øst-europeiske landene fikk knapt noen, men også flere store vest-europeiske land som Frankrike, Spania og Storbritannia merket ingen vesentlig økning det året. Likevel satte erfaringene en støkk i hele Europa, fordi mange så med stor uro på hva potensialet kunne være hvis ingen tiltak hadde blitt iverksatt. Bildene av store folketog av asylsøkere fra Midt-Østen og andre land utenfor Europa som beveget seg nærmest uhindret gjennom vårt eget kontinent, påvirket den politiske stemningen i hele Europa. Det utfordret også idéen om et Europa uten indre grenser.

Også når det gjelder den administrative håndteringen av de to flyktningkrisene er situasjonen helt ulik. De som søkte asyl i 2015 fikk vurdert beskyttelsesbehovet individuelt. Det tok hele 2016 og 2017 før alle sakene var ferdig behandlet i første instans. En del fikk avslag. I noen land, særlig Tyskland, pågikk klagebehandling langt inn i 2018 og 2019. Av alle som søkte asyl i Norge i 2015, var det over 40 prosent som ikke fikk bli. Bosettingen av dem som fikk asyl, gikk relativt greit, men for de fleste gikk det over et år fra de søkte asyl til de var bosatt i en kommune. Først måtte de få behandlet asylsaken individuelt, og deretter kunne bosettingen starte.

Kollektiv beskyttelse
Beslutningen om kollektiv beskyttelse endrer hele prosessen. Bosettingen av de ukrainske flyktningene kan starte mye tidligere.

Både i Norge og i andre europeiske land pågår det en debatt om hvorfor ukrainske flyktninger på en del områder behandles annerledes enn asylsøkere fra resten av verden. Jeg har allerede vært inne på forhold som påvirker sympatieffekten. I tillegg tror jeg det er noen andre viktige momenter som spiller inn.

Migrasjonspress mot Europa
Europa har over tid opplevd et sterkt migrasjonspress fra mennesker fra andre kontinenter som ønsker seg et tryggere og bedre liv. Noen kommer fra land der det foregår voldelige konflikter. I tillegg snakker vi om autoritære land preget av brudd på menneskerettigheter, vanstyre, fattigdom og generelt dårlige fremtidsutsikter. Blant dem som prøver å migrere, er det en blanding av de som fyller de internasjonale kravene for beskyttelse, og de mange andre, som subjektivt kan ha svært gode grunner til å søke seg en bedre fremtid i Europa, men som ikke fyller de vilkårene som er satt.

Sett fra et europeisk perspektiv er dette svært krevende. Å skille mellom de som har krav på beskyttelse og de som ikke har det, og få returnert de sistnevnte, krever et enormt apparat. Har man først sluppet inn i Europa, er det mange som aldri reiser tilbake selv om de egentlig skulle gjort det.

Innstramninger
Svaret har blitt innstramninger i asylpolitikken og en forsterket innsats for å styrke grensekontrollene inn til Europa. Inkludert i innstramninger er også en rekke tiltak som er ment å gjøre det mindre fristende å søke asyl, som for eksempel begrensninger i mulighetene til å arbeide mens asylsøknaden behandles, svært nøkterne mottaksforhold og begrensninger i mulighetene for familiegjenforening, for å nevne noe.

Etter 2015 har det blitt stadig viktigere for landene i Europa å få kontroll på innvandringen. Høsten 2015 fremstår som et eksempel på hva som kan skje hvis Europa mister den. En slik situasjon kan ikke bæres politisk i noe land over tid. Samtidig vil alle tiltakene som skal til for å opprette og bevare tilstrekkelig grad av kontroll, sette mange andre verdier på prøve. I den spagaten står Europa.

Håndterbar situasjon
Ukraina-krigen og flyktningestrømmen den så langt har ført til, skaper ikke den samme frykten for å miste kontroll på migrasjonen. Antallet flyktninger kan potensielt bli svært høyt, men det er likevel et oversiktlig volum, og som anses håndterbart. Samtidig blir integreringsutfordringene oppfattet som lettere å håndtere av kulturelle grunner. Heller ikke sikkerhet og terrorfare oppleves som en trussel her.

Likevel vet vi ikke noe sikkert om hvordan alt dette ser ut om et år eller enda lengre fram i tid. Hvor mange av de ukrainske flyktningene vil velge å reise hjem når og hvis det blir mulig? Sannsynligvis mange, men sikkert ikke alle. Hva hvis forholdene i Ukraina utvikler seg slik at den kollektive beskyttelsen ikke forlenges, og en del likevel ikke vil reise tilbake? Hva skjer da? Og hvordan vil opinionen i Europa stille seg i så fall? Akkurat nå er dette hypotetiske spørsmål, men det kan fort bli brennbare temaer i 2023 eller 2024.