Det er blitt så stille om flyktninger fra Ukraina, hører jeg stadig noen si. Flere tror derfor at flyktningstrømmen har bremset kraftig opp. Men i februar kom det i snitt i overkant av 100 ukrainske flyktninger om dagen, og trenden gjennom måneden var økende. Det er svært høye tall, særlig når vi tar i betraktning at dette har pågått et år, og ser ut til å fortsette en god stund til.  

Når det likevel er relativt stor ro rundt dette, skyldes det at mottaket av flyktningene så langt har fungert bra i alle ledd. Det etter en innledende periode i mars og april i fjor der kapasiteten måtte skaleres kraftig opp på en rekke områder, og nye utfordringer måtte løses fort. At det ble besluttet å gi kollektiv beskyttelse, har også bidratt til å forenkle prosessen.

Andelen kvinner og barn sunket
Da flyktningene begynte å komme i mars i fjor var andelen kvinner og barn svært høy. Det bildet har endret seg en del. I mars 2022 var over 80 prosent av de voksne kvinner. Nå i februar var denne andelen sunket til i underkant av 60 prosent. Andelen barn er redusert fra om lag 35 til 25 prosent. Vi ser også en økende andel eldre. Av alle som er kommet hittil er det cirka 4300 flyktninger over 60 år, 1300 over 70 år, og mer enn 250 personer over 80 år.

UDIs foreløpige anslag er at det vil komme rundt 40 000 ukrainske flyktninger i år, på toppen av de ca. 35 000 som kom til Norge i fjor. Det er utgangspunktet for planleggingen. Men her kan vi ikke vite noe sikkert, og vi må være forberedt på at det både kan bli en del færre eller at det kan komme mange flere. Det beror selvsagt på utviklingen av krigen, men også på hvor attraktiv Norge oppfattes som destinasjon sammenlignet med andre land.

Norge mer attraktivt
De høyeste ankomstene skjedde i starten av krigen, i mars og april i fjor. Mange av de første flyktningene som forlot Ukraina, dro til land der de hadde et nettverk av familie og kjente fra før. Norge hadde i utgangspunktet en relativt liten ukrainsk befolkning. Selv om mange valgte å komme til Norge, var det likevel langt flere som dro til andre europeiske land, aller mest til nabolandene til Ukraina. Også de andre nordiske landene tok imot klart flere flyktninger enn Norge i starten.

Fra i fjor sommer endret dette seg og Norges relative attraktivitet økte. Norge har siden da vært det nordiske landet som har fått flest ukrainske flyktninger, fulgt av Finland, Sverige og Danmark, i den rekkefølgen. Siden krigen startet har imidlertid Sverige og Finland totalt sett fått flere ukrainske flyktninger enn Norge, for Sveriges del drøyt 10 000 flere. Men trenden er tydelig. Hittil i år er det kommet omtrent dobbelt så mange til Norge som til Sverige. Trenden har vært den samme i over et halvt år.

Det er vanskelig å vite sikkert hvorfor Norge nå er det mest attraktive landet i Norden. Nettverk av familie og kjente hadde nok størst betydning i starten. Nå ser det ut til at andre forhold spiller en større rolle. Sannsynligvis har det stor betydning hva flyktningene som allerede har kommet til Norge, melder tilbake til nettverk som befinner seg i Ukraina eller har flyktet til andre land.

Flyktningene fornøyd
Norge har så langt lykkes godt med å ta imot flyktningene. De som har kommet til nå, er blitt bosatt raskt i kommunene, der de får de samme rettighetene som andre flyktninger. Folk som følger med på hva ukrainere i Norge melder i sosiale medier, kan fortelle at flyktningene jevnt over er godt fornøyd med hjelpen de får her.

De får også ganske god hjelp i Finland og Danmark. Sverige skiller seg ut, derimot. Der får de i utgangspunktet bare samme hjelp som asylsøkere i ventefasen, som er ganske nøktern, og det er heller ikke laget et eget opplegg for integrering av ukrainerne. Den svenske migrasjonsministeren har nylig varslet forbedringer for ukrainere, men det gjenstår å se hva det betyr.

Sterkt press på kommunenes kapasitet
Den største utfordringen i Norge knytter seg til kommunenes kapasitet til å bosette flyktninger. Bosettingen var imponerende i 2022. Spørsmålet er hvor lenge kommunene klarer å fortsette å bosette i samme tempo og omfang som de har gjort til nå. Tilgangen til boliger og kapasiteten i det kommunale tjenesteapparatet vil åpenbart bli utsatt for et sterkt press etter hvert som flyktningstrømmen fortsetter. Skulle bosettingen bremse opp, vil flere bli boende lengre i vanlige asylmottak, og kapasiteten i det statlige mottaksapparatet vil måtte styrkes.

Det norske samfunnet bør nok forberede seg på at dette er en flyktningsituasjon som vil vare en stund.