Det er ikke alle lovendringer på utlendingsfeltet som umiddelbart slår kraftig ut i søknadstall og sammensetning av søkere. Men som det siste landet i Norden og et av de siste i Vest-Europa, godtok Norge prinsippet om dobbelt statsborgerskap fra 1. januar 2020. Før det var hovedregelen av man måtte si fra seg det opprinnelige statsborgerskapet sitt hvis man ønsket å bli norsk borger. Slett ikke alle var villige til det.

Den nye loven som åpnet for dobbelt statsborgerskap førte til nesten en tredobling av antallet søknader i 2020, fra rundt 20 000 til 55 000. Trenden fortsetter i 2021. Og på toppen av fjorårets søkerliste finner vi nå Sverige med ca. 5200 søknader. Det vanlige før har vært mellom 100 og 200. Også land som Polen, Storbritannia og Danmark er på topp 10, noe de tidligere ikke var i nærheten av. Vi regner med at atskillig flere fra disse og andre europeiske land vil søke om norsk statsborgerskap i årene som kommer, siden antallet som kvalifiserer for å få det, antas å være betydelig høyere enn de som så langt har søkt.

Tidligere år har listen over søknader om statsborgerskap blitt toppet av nasjonaliteter som Somalia, Eritrea, Afghanistan og andre land som det har kommet mange flyktninger fra. I tillegg kommer land som Thailand og Filippinene som vi har hatt stabilt høy innvandring fra.

Følelsesmessige og praktiske forklaringer
Selv om Norge har hatt stor innvandring fra Sverige, Polen og andre EU-land, utgjorde disse en forsvinnende liten andel av nye statsborgere før 2020. Forklaringen er enkel. De fleste vil helst beholde den formelle tilknytningen til det opprinnelige hjemlandet sitt. Det har både følelsesmessige og praktiske forklaringer. Av samme grunn var det heller ikke vanlig at nordmenn som hadde utvandret permanent til andre land, søkte om statsborgerskap i det nye landet, fordi norsk lov tidligere førte til at de da automatisk mistet det norske statsborgerskapet sitt.

Samtidig er det en kjent sak at noen lands pass gir langt større rettigheter, ikke minst i form av reisefrihet, enn andre. Kommer man fra et land med et sterkt pass og blir tvunget til å velge, vil man som hovedregel beholde det opprinnelige statsborgerskapet sitt fremfor å bli formell borger av det nye hjemlandet. Har man derimot bakgrunn fra Afrika eller Midt-Østen/Asia, viser erfaringene at man søker om norsk statsborgerskap så fort man kvalifiserer for det.

Mange unntak under gammel lov
Selv om den gamle loven fastholdt prinsippet om ett statsborgerskap, var det flere viktige unntak. Man behøvde ikke løses fra sitt opprinnelige statsborgerskap dersom det var rettslige eller praktiske hindringer, eller dersom det fremsto som et urimelig krav av andre grunner. Det kunne for eksempel handle om at det var uforholdsmessig dyrt eller komplisert å si fra seg et annet statsborgerskap. I noen land, blant annet Russland, mister man eiendomsretten hvis man ikke er statsborger. Det finnes også land der statsborgerskap er en forutsetning for arverett. Hadde man asylstatus kunne man også få dobbelt statsborgerskap fordi man da ikke kunne forutsettes å kontakte hjemlandets myndigheter for å bli løst fra statsborgerskapet.

Til sammen førte dette til at over halvparten av dem som søkte under gammel lov, likevel fikk beholde det opprinnelige statsborgerskapet sitt, til tross for hovedprinsippet om det motsatte. Men for mange store innvandrergrupper, deriblant de fleste europeere, var slike unntak aldri relevante.

Med den nye loven fra 2020 er det blitt et noe større samsvar mellom hvem som innvandrer permanent til Norge og hvem som blir statsborger. Og det fører til at en større andel av dem som flytter til Norge, og som har til hensikt å bli boende her, får den tilknytningen til Norge som et statsborgerskap gir. Det er sannsynligvis det beste for alle parter.