Familieinnvandring – en rettighet med begrensninger

Mange tenker at det å gifte seg med en person fra et annet land og bo sammen med ektefellen i Norge er en rettighet. Hvis ektefellen kommer fra et land utenfor EØS, er det i virkeligheten en rettighet med flere forbehold. I UDI opplever vi av og til at ikke alle er oppmerksomme på dette.

Det var lettere på 80- og 90-tallet. Hvis ekteskapet var reelt fikk den utenlandske parten den gang som hovedregel komme til Norge. Men fra tidlig på 2000-tallet og fram til i dag har regelverket vært strammet inn flere ganger. Viktigst er inntektskravet for den personen som bor i Norge. Kravet gjelder både fremtidig inntekt og inntekten et år bakover i tid, og gjør det vanskelig for lavtlønte og deltidsarbeidende å få en partner til Norge. Har man mottatt sosialhjelp det siste året, er det diskvalifiserende. Det stilles også et krav om fire års utdanning eller arbeid i Norge, et krav som er begrunnet i bekjempelse av tvangsekteskap. På grunn av samme hensyn er det som en hovedregel satt en aldergrense på 24 år for begge parter når det etableres ny familie.

Viktigste innvandringsgrunn
Familietilknytning har i mange år vært den viktigste grunnen til innvandring til Norge fra land utenfor EØS, og er fortsatt det. Årlig har mellom 10 000 og 15 000 personer fått oppholdstillatelse på dette grunnlaget. De fleste er personer fra land utenfor EØS-området som har etablert familie med nordmenn eller andre som er bosatt i Norge (EØS-borgere trenger ikke oppholdstillatelse).

Mellom 80 og 85 prosent av alle søknader om familieinnvandring blir innvilget. De fleste søkere fyller altså kravene. Her må det likevel legges til at mange som vet at de ikke fyller kravene, lar være å søke, blant annet fordi det er et gebyr på drøyt 10 000 kroner for å søke.

De aller fleste som søker om familieinnvandring, gjør det på grunn av reelle forhold. De fleste som får avslag, får det også på tross av at forholdet er reelt. Men UDI får også saker der det er mistanke om at det dreier seg om en omgåelse eller rene proformaekteskap for å oppnå oppholdstillatelse i Norge.

Sårbart for misbruk
Ordningene for innvandring til Norge er sårbare for misbruk. Det samme ser vi i mange europeiske land. Når vi vet at mange mennesker er villige til å selge alt de eier og risikere livet over Middelhavet for å komme til Europa, bør det være lett å forstå at noen vil forsøke å misbruke det vanlige norske innvandringsregelverket. Det ser vi dessverre stadig eksempler på.

I slike saker er forvaltningen satt til den vanskelige jobben det er å vurdere om et ekteskap er reelt eller ikke. Da skal vi vurdere en lang rekke momenter rundt omstendighetene ved ekteskapet. Det kan dreie seg om hva slags kontakt partene har hatt og hvor lenge de har kjent hverandre, hva slags kunnskap de har om hverandre, om de kan kommunisere på et felles språk, aldersforskjell, om ekteskapet er atypisk i forhold til tradisjonene i det landet den utenlandske parten kommer fra, samt flere andre momenter. Det er etter en samlet vurdering av alle slike momenter det skal konkluderes hva som er mest sannsynlig, altså mer enn 50 prosent sannsynlighet. I motsetning til ja/nei-vilkår som kan hukes av, er det her snakk om krevende skjønnsvurderinger som kan gi store konsekvenser for de involverte.

Skjønnsutøvelse
I slike saker har UDI definitivt ikke noe eget ønske om å være strengere enn regelverket tilsier. Målet vårt er å behandle sakene mest mulig riktig. Men det er ikke alltid mulig å sette to streker under svaret når et skjønn skal utøves. Utlendingsforvaltningen kan altså ikke alltid vite sikkert hva som er riktig. Det innebærer muligheter for at man får avslag der ekteskapet i virkeligheten er reelt fordi sannsynligheten for motsatte ble vurdert som for stor. Motsatt kan rene proformaekteskap passere fordi man ikke kom til bunns i saken.

I sommer har Dagens Næringsliv hatt en serie artikler der utlendingsforvaltningen anklages for å ha en for streng vurdering i saker som gjelder omgåelse/proforma. Men periodevis har media også tatt opp den motsatte kritikken, altså at forvaltningen har hatt for dårlig kontroll med det man har ment har vært misbruk.

Begrensninger
Flere som har kommentert saken i Dagens Næringsliv stiller spørsmål ved at myndighetene i det hele tatt kan hindre mennesker i å leve sammen i Norge når et ekteskap har noen grad av realitet. Men vi skal være klar over at mindre enn én prosent av alle søknader om familieinnvandring blir avslått etter en vurdering av omgåelse eller proforma. En betraktelig større andel, 8-10 prosent, blir avslått fordi inntektskravet ikke er oppfylt, og da snakker vi stort sett om helt reelle ekteskap og samliv.

Innvandringsregelverket legger altså ikke opp til en rett for alle til å leve et familieliv i Norge. Det er laget flere begrensninger gjennom politiske vedtak. Det er det bare politikerne som kan gjøre noe med. Så skal vi i utlendingsforvaltningen gjøre vårt beste for å håndheve regelverket på en korrekt måte. Det betyr både å sikre rettighetene til alle dem som har krav på det, og samtidig gjøre det som er nødvendig for å motvirke misbruk. Det siste er dessverre også en del av den virkeligheten vi er nødt til å forholde oss til.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s