UDI har nylig lagt ned et asylmottak i Bremanger i Sogn og Fjordane, som kommunen gjerne ville beholde, for i stedet å etablere et nytt mottak i Høyanger i samme fylke, mot denne kommunens ønsker. Tilsynelatende fremstår dette som lettere absurd. Og kritikken hagler. I virkeligheten illustrerer dette en utilsiktet effekt av at drift av mottak er konkurranseutsatt og dermed underlagt regelverket for offentlige anskaffelser.

Det blir ofte støy rundt etablering av asylmottak. En sentral kritikk mot UDI er at vi ikke informerer kommunene tidlig nok og godt nok når det er aktuelt å etablere et nytt mottak. Det er en forståelig kritikk. Derfor har UDI lagt stor vekt på å håndtere dette bedre. Særlig i forbindelse med den kraftige oppbyggingen av mottakskapasitet i 2008-2009, ble rutinene for dialogen med kommunene forbedret vesentlig.

Informasjon til kommuner
Men anbudssystemet legger klare begrensninger. Når en anbudskonkurranse pågår, vet heller ikke UDI hvor potensielle driftsoperatører planlegger å etablere et mottak som de så legger inn et tilbud på. Derfor har UDI lagt inn som et absolutt krav i forbindelse med utlysninger at kommunen ved ordfører eller rådmann skal være informert før det legges inn et anbud. Dersom det ikke er gjort vil tilbudet automatisk bli avvist.

Men i UDI vet vi altså ingenting, og kan ikke foreta oss noe, før tilbudsfristen er gått ut og vi har sprettet opp konvoluttene. Av og til blir også vi først gjennom lokale medier kjent med at noen planlegger å etablere et asylmottak i en bestemt kommune. På dette stadiet i prosessen er det ikke så mye UDI kan gjøre. Men når tilbudene er åpnet vil UDI straks ta kontakt med berørte kommuner og informere om den videre prosessen. Det er i denne fasen at en god dialog er mulig, og viktig å få til.

Anbudskonkurranser
Staten har aldri drevet asylmottak selv. De fleste mottakene drives i dag av rene private aktører, men noen drives også av frivillige organisasjoner og kommuner. Kontrakter tildeles alltid etter offentlige anbudskonkurranser, uansett hvem som er driftsoperatør.

Hovedgrunnen til at man i mange år har hatt dette systemet, er at det gir størst fleksibilitet og lavest kostnader. Behovet for fleksibilitet står sentralt. Antallet asylsøkere er uforutsigbart og kan endre seg kraftig, opp eller ned, i løpet av kort tid. Til nå har dette systemet klart å håndtere svingende asylankomster, som jo er formålet. Skulle staten drevet mottakene selv, ville vi neppe klart å bygge opp kapasitet raskt nok når behovet tilsier det, og helt sikkert ikke hatt mulighet til å bygge den ned igjen like raskt som i dag.

Konfliktfylt
Både opprettelse og nedleggelse av asylmottak kan være konfliktfylt. Et nytt mottak betyr nye, fremmede mennesker i en kommune og et lokalsamfunn, ofte med andre behov enn den øvrige befolkningen. Kommunen må stille med tjenester som skole og helse, riktignok med tilskudd fra staten. For kommuner som ikke har erfaring med dette vil informasjonsbehovet være spesielt stort. En nedleggelse vil også merkes ved at arbeidsplasser forsvinner, både de som er direkte knyttet til drift av mottaket og de som skyldes mindre behov for kommunale tjenester.

Det mest konfliktskapende ved nye mottak er likevel lokalbefolkningens frykt og usikkerhet for hva dette kan innebære for dem, kombinert med beslutningsprosesser som ofte går raskere enn mange ønsker. Kommunene har heller ikke direkte vetorett i slike spørsmål selv om de er sterkt berørt. Om kommunene kunne si nei, ville det vært stor risiko for at Norge ikke ville være i stand til å gi tak over hodet til alle som kommer, spesielt i situasjoner der antall asylsøkere øker mye på kort tid. Da ville vi heller ikke oppfylle internasjonale forpliktelser.

Forsterket frykt
Frykten for asylsøkere har forsterket seg de siste årene. Et generelt økt mediefokus på kriminelle asylsøkere har nok bidratt til dette. Det faktum at de aller fleste asylsøkere er både fredelige og lovlydige, og at et mottak sjelden skaper problemer for lokalsamfunnet, når ikke alltid helt fram.

Det finnes ingen enkle løsninger på hvordan vi best sikrer innkvartering til alle som søker asyl i Norge, uten at det skaper utfordringer på den ene eller andre måten. Det norske systemet har så langt sørget for at vi har klart å løse oppgaven, som er å gi et botilbud til alle asylsøkere. Det har også skjedd på en måte som har tatt alle deler av landet i bruk. Man kan gjerne tenke seg alternative måter å løse dette på, som vil skape andre, men ikke nødvendigvis mindre, utfordringer.