Dette innlegget er skrevet i samarbeid med sjefen for Politiets utlendingsenhet, Kristin Kvigne og direktør i Utlendingsnemnda Ingunn Sofie Aursnes. Prosjektet som omtales ble tildelt Bedre stat-prisen 21. januar 2015.

Regjeringen er opptatt av å fjerne tidstyver i offentlig forvaltning. Det er bra. Mest krevende er de tidstyvene som ikke den enkelte etat kan fjerne på egen hånd, men som krever tett samarbeid på tvers av flere etater. Et eksempel på at det er mulig er at etatene i asylforvaltningen sammen har klart å kutte kraftig ned på tiden det tar å få en asylsøker med Dublin-status gjennom systemet og ut av landet.

Dublin-samarbeidet innebærer at det første europeiske landet en asylsøker registreres i, er ansvarlig for å behandle saken. En av fem som søker asyl i Norge blir sendt tilbake til et annet europeisk land i samsvar med Dublin-forordningen. Det er viktig for norske myndigheter at avklaringen av ansvaret mellom land og overføringen til det landet som har ansvaret, skjer så raskt som overhodet mulig.

Tidsfrister
I 2013 tok det vanligvis nesten et halvt år fra en person med Dublin-status søkte asyl i Norge til vedkommende var uttransportert til landet som hadde ansvaret. En utfordring var at alle berørte har vært mer opptatt av å holde tidsfristene som er nedfelt i Dublin-samarbeidet enn å vurdere hva som er kortest mulige tidsbruk fra ankomst til retur.

En Dublin-sak skal gjennom mange ledd. Politiets utlendingsenhet (PU) registrerer asylsøknaden og tar blant annet fingeravtrykk. UDI sender anmodning om overtakelse til det landet som anses ansvarlig. Når det andre landet har godtatt anmodningen fatter UDI vedtak om overføring. Vedtaket blir normalt påklaget og Utlendingsnemnda må ta stilling til spørsmålet om utsatt iverksettelse, altså om klageren kan få bli i landet mens klagen behandles. Klagevurderingen er helt reell, men det er sjelden klagen blir tatt til følge i disse sakene. Til slutt er det PU som sørger for utreisen.

Fra halvt år til to måneder
Etter at de tre etatene har gått systematisk gjennom hele saksprosessen har vi klart å kutte den totale tidsbruken fra nesten et halvt år til under to måneder. Det var ikke bare den interne tidsbruken i hver enkelt etat som kunne kortes ned, men også det som skyldtes ansvarsskift mellom etatene. Dessuten er det viktig at etatene legger til rette for hverandres arbeid. Når UDI for eksempel samler målgruppen på noen få asylmottak med riktig beliggenhet, kan politiet gjennomføre uttransporter med mindre ressursbruk.

Besparelsene for samfunnet er store. Økonomisk dreier det seg om flere titalls millioner kroner som følge av kortere oppholdstid i asylmottak. Men gevinstene stopper ikke der. For eksempel viser tall fra politiet at asylsøkere med Dublin-status er klart overrepresentert i forbindelse med kriminell virksomhet. Vi har også erfaring for at de med Dublin-status skaper mer bråk og uro i mottakene enn andre asylsøkere. Det har forsterket behovet for å korte ned oppholdstiden i Norge for denne gruppen. Også for de berørte asylsøkerne burde rask avklaring være en fordel.

Samarbeid må oppmuntres
For å lykkes med samarbeid er det vesentlig at offentlige etater styres slik at samarbeid på tvers stimuleres. I praksis er dette mest krevende der noe som er best for helheten kan gå på bekostning av måloppnåelsen i en av etatene som skal samarbeide. Det var ikke situasjonen i vårt eksempel, men kan være en åpenbar utfordring i andre sammenhenger.