Det vises stadig til at lang saksbehandlingstid skal være grunnen til mange asylsøkere blir boende i asylmottak i årevis. Behandlingstiden for de fleste saker er imidlertid kortere enn mange tror, selv om den samlede tiden, inkludert klagebehandling, bør ytterligere ned. Det virkelige problemet ligger et helt annet sted.

Flertallet ikke asylsøkere
Mange blir overrasket når de får høre at flertallet av beboerne i norske asylmottak ikke lenger er asylsøkere. De har altså ikke lenger en asylsøknad til behandling. Sakene deres er avsluttet. De har enten fått oppholdstillatelse og venter på å bli bosatt i en kommune, eller de har fått avslag og har plikt til å forlate landet.

For tiden har bare hver sjette mottaksbeboer en sak til behandling i UDI (16 prosent). En noe større andel venter på at en klagesak skal behandles ferdig av Utlendingsnemnda (UNE). Men tiden det tar å behandle asylsøknader er ikke hovedårsak til at mange blir boende lenge i mottak, selv om det motsatte er en utbredt oppfatning. Hovedproblemet er at mye stopper opp når saksbehandlingen er avsluttet.

Mange med avslag
En tredjedel av beboerne, over 5 000, har endelig avslag. De har plikt til å forlate Norge, men gjør det ikke, i hvert fall ikke med en gang. Det henger dels sammen med at det er svært krevende å gjennomføre tvangsreturer hvis den som skal returneres ikke samarbeider. Det er også en stor utfordring at mange av de som skal returnere, tror at myndighetene på et tidspunkt vil snu og at alt ordner seg til slutt. Selv om det faktisk hender at noen får omgjort et avslag på grunn av nye omstendigheter, er avslaget en endelig realitet for de aller fleste. Det er viktig å gjøre det vi kan for å bidra til at realitetene synker inn, slik at ikke så mange som i dag setter livet på vent, helt forgjeves. Mangelen på realitets­orientering forsterker problemene med at mange mennesker brytes ned psykisk.

Det er mye å ta tak i her, men enkle løsninger finnes ikke. Systematisk samarbeid mellom politiet, UDI, ambassadene, mottakene er viktig. Men det kanskje aller viktigste er å sørge for at de asylsøkerne som har fått et endelig avslag, forstår at sjansen for å bli boende i Norge er svært, svært liten. Her har alle offentlige myndigheter en stor utfordring når det gjelder informasjon. Dette skrev UNE-direktør Ingunn-Sofie Aursnes nylig en kronikk om i Aftenposten.

Skal bosettes
Den nest største gruppen blant mottaksbeboerne er de som har fått en oppholdstillatelse og dermed skal integreres i det norske samfunnet. Dette gjelder mer enn hver fjerde mottaksbeboer, nærmere 4 500. At mange av disse likevel blir boende i asylmottak altfor lenge, er en situasjon som kunne vært unngått. I motsetning til utfordringen med å returnere de som har fått avslag, råder Norge over alle virkemidler som skal til for å bosette flyktninger raskere. Men kommunene er ikke totalt sett villige til å bosette like mange som behovet tilsier. Dermed blir mange boende i asylmottak lenge etter at oppholdstillatelse er innvilget. Det kan være snakk om årevis for noen.

Saksbehandlingstidene ikke hovedproblemet
Asylmottakene har en standard og et innhold som ikke er ment for lange opphold. Og uansett standard er det et ventested der livet på mange måter settes på hold. Folk som skal bli i Norge, kommer ikke i gang med livet sitt og blir dårligere integrert. Jo tidligere mennesker som har fått oppholdstillatelse, får anledning til å bosette seg, komme i gang med jobb og studier, jo større er muligheten for at de kan skape gode liv for seg og sine familier og yte og bidra som likeverdige borgere i Norge.

De som ikke får bli, men likevel prøver å klamre seg fast, skaper problemer for samfunnet men like mye for seg selv. At vi ikke klarer å løse utfordringene knyttet til retur og til bosetting anser jeg som en av asylpolitikkens store utfordringer.  Det er ikke saksbehandlingstidene som er hovedproblemet.