Flyktningstrømmene til Europa preger nyhetsbildet i mange europeiske land. Dette har også nådd toppen av den politiske dagsordenen i EU og de mest berørte mottakerlandene. Mange forslag diskuteres, blant annet bedre byrdefordeling. I tillegg begynner flere å ta til orde for å gjeninnføre grensekontroller mellom Schengen-landene. Hvis utviklingen fortsetter som nå, kommer det til å presse fram endringer på et eller annet nivå.

De farlige overfartene over Middelhavet og desperasjonen vi nå ser på grensen mellom Tyrkia og Hellas og på flyktningrutene gjennom Balkan, viser tydelig at det er menneskelige tragedier vi står overfor. Samtidig bekymrer mange europeere seg over det de opplever som ukontrollert innvandring. Hvordan møter vi dette?

Forsømmelse

Det finnes ingen enkle svar på disse utfordringene. Men jeg mener det er én side ved dette som er underkommunisert og som det bør være mulig å gjøre noe med.

En av Europas store forsømmelser på dette feltet er at man ikke makter å skille tydeligere mellom de som har beskyttelsesbehov og de som ikke har det. Verst er det at grunnløse asylsøknader i stort antall får lov til å belaste systemet. Dermed risikerer man et sammenbrudd som rammer alle asylsøkere, herunder de mange syrerne som nå tar seg inn i Europa gjennom Hellas og Balkan-ruten.

Tyskland er det landet i EU som får desidert flest asylsøkere samlet sett. De får også klart flest asylsøkere fra Syria. Så godt som alle syriske asylsøkere får beskyttelse. Men det er et annet trekk ved asylankomstene i Tyskland som burde bekymre alle som er opptatt av å gi beskyttelse til flyktninger, og det er den høye andelen asylsøkere fra land på Balkan, som for det alt vesentlige er åpenbart grunnløse.

Flere fra Balkan enn Syria

Rundt 40 prosent av alle asylsøkere som kommer til Tyskland, er fra Balkan, spesielt Kosovo og Albania men også flere andre land i denne regionen. I første halvår i år har Tyskland fått nesten dobbelt så mange asylsøkere fra Balkan som fra Syria. Dette belaster det tyske asylsystemet enormt, og er med på å skape den krisen Tyskland nå opplever.

Tyskland er ikke alene om å få mange asylsøkere fra Balkan, men de får klart flest. Flere andre europeiske land opplever å få mange asylsøkere, også fra andre deler av verden, som ikke har beskyttelsesbehov. Italia er som kjent transittland for mange asylsøkere som kommer over Middelhavet, men mange av de som ender opp med faktisk å søke om asyl i Italia kommer fra land som Senegal, Gambia og Nigeria. De fleste av disse har ikke beskyttelsesbehov.

Land som Frankrike og Storbritannia har høy avslagsprosent, ikke fordi de er strengere, men fordi de får altfor mange asylsøkere som ikke er reelle flyktninger.

Mange trenger beskyttelse

Samtidig ser vi nå at det kommer et stort antall asylsøkere til Europa som faktisk har et behov for beskyttelse. Av disse kommer flest fra Syria, fulgt av Afghanistan og Eritrea. Hadde det ikke vært for de svært mange langt dårligere begrunnede asylsøknadene, ville situasjonen for Europa vært mer overkommelig. Fortsatt ville det vært en svært skjev fordeling landene i mellom, men det totale trykket ville vært lettere å håndtere. De som virkelig har behov for beskyttelse ville hatt mest å tjene på det.

Jeg møter regelmessig kolleger fra andre europeiske land, og i disse møtene er mange opptatt av hvordan vi kan motvirke at asylsøkere uten beskyttelsesbehov belaster asylsystemet. De ser at det er vanskeligere å gjøre en tilstrekkelig god innsats for Syria-flyktninger og andre med reelt beskyttelsesbehov, når antallet som ikke burde søkt asyl er altfor høyt og man i tillegg ikke klarer å skille dem raskt fra reelle flyktninger.

Behov for tydelige signaler

Den kanskje viktigste suksessen til norsk asylforvaltning er at vi så langt har klart å hindre at åpenbart grunnløse asylsøknader overbelaster systemet. Det betyr ikke at vi ikke får slike søknader. Rundt åtte prosent av asylsøknadene hittil i år kommer fra Balkan, hvorav flest fra Albania og Kosovo. Men disse behandles etter en hurtigprosedyre som normalt tar et par dager. De får ingen pengeytelser, klespakker eller lignende. I tillegg blir de returnert raskt av politiet. Med seg på veien får de også innreiseforbud til Schengen. Med andre ord: Tydelige signaler.

At mange land ikke får til noe tilsvarende skyldes flere forhold. Et av problemene, og det gjelder særlig Tyskland, er at ansvaret for helheten er fordelt på mange myndigheter og forvaltningsnivåer, og til dels domstoler. Dermed er det ingen som klarer å skjære i gjennom.

Hvis landene i Europa kunne ta tak i disse problemene, og samtidig, med større samlet styrke, fått til mer effektive returer til land hvorfra det kommer mange asylsøkere som ender med avslag, eksempelvis flere land i Vest-Afrika, samt land som Bangladesh og Pakistan, ville kapasiteten til å ta imot reelle flyktninger vært vesentlig bedre.

Om landene i Europa på en effektiv måte hadde klart å skille reelle flyktninger fra åpenbart grunnløse asylsøknader, ville mye sett annerledes ut. Det ville ikke alene være løsningen på de utfordringene vi nå ser, men det ville være et bidrag som monner.